Om Oss

Howard Byrackk, Regissør

Howard Byrackks filmsuksess er overgått kun av sitt rykte som en av verdens mest dristige geriljafilmskapere. Hans forkjærlighet for å føre både seg selv og sine medarbeidere i risikosituasjoner er blitt legendarisk. Under innspilling av hans film fra 1974 ’Hand of God’, sendte Byrackk sine medarbeidere i hjertet av krigsherjede Kypros for å fange dokumentariske bilder av skuespillere som sloss sammen med virkelige greske soldater. På slutten av innspillingen pådro, hans filmfotograf gjennom alle år, Georg Fritsche seg malaria og ble lagt inn på sykehus i flere uker.

Byrackk ble respektert for sitt arbeid i dokumentarsjangeren, men oppnådde kritisk oppmerksomhet med hans spillefilm, ’The Lost are Found’. Filmen tar for seg den mirakuløse reisen til Meredith Herrera, en kvinne født blind og døv, og hennes deltakelse i en eksperimentell operasjon som ville gi henne tilbake synet. Det ble reist spørsmål om autentisiteten av Byrackks film da det ble oppdaget at Herrera døde av naturlige årsaker og ikke som følge av eksperimentet som filmen gav inntrykk av. Byrackks respons var opplysende for filmskapere rundt hele verden. ”Det er like mye sannhet i en dokumentarfilm som det er i en sjarlatan som bøyer skjeer, eller en kvinne som blir kuttet i to. Ingen anklager tryllekunstneren for uærlighet fordi vi er for opptatt av å bli underholdt. Jeg vil lage dokumentarfilmer som underholder.”

Byrackks siste dokumentarfilm, ’The Goblin Man of Norway’, er muligens hans mest kontroversielle. Spørsmål som reises i filmen utfordrer moderne mytologier og antyder at funnet av såkalt ’Goblin Man’ i Nord-Norge faktisk beviser at norrøn mytologi er en virkelighet. Mark Hoyt, en av mennene som opprinnelig oppdaget ’The Goblin’, har åpent fornektet ideene som uttrykkes i filmen. Byrackk insisterer uansett på at all informasjon som presenteres i ’The Goblin Man of Norway’ er fakta, og har i etterkant anklaget Hoyt for å distansere seg selv fra arbeidet på grunn av påvirkning utenfra.

Eksklusiv intervju med Howard Byrackk

NFK: Hvordan føles det å være kjent som en ”kultfilm” regissør? 

Howard Byrackk: Det er bare et stempel. Det gjør meg ingenting. Mine filmer handler vanligvis om emner som er i periferien, da er det ikke rart at de som er interessert i mine filmer også er i periferien.

NFK: Men plager det deg aldri at ikke flere ser dine filmer? Har du noen gang tenkt på å tilpasse din stil til et bredere publikum?

Howard Byrackk: Egentlig ikke. For å være ærlig, tror jeg ikke at mine filmer er mer uvanlige en de fleste mainstream filmer. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor de ikke har blitt mer populære, men jeg antar det har mer med ressurser og logistikk å gjøre enn om de er vesentlige eller ikke. Jeg har rett og slett ikke vært heldig når det gjelder distribusjon. Det er vanskelig nok å få finansiering for mine prosjekter, ikke snakk om å få millioner av mennesker til å se mine filmer.

NFK: Da er det nok at dine filmer vanligvis er kontroversielle som er viktig for å få oppmerksomhet?

Howard Byrackk: Nei nei. Jeg prøver ikke å lage kontroversielle filmer. Det er dine ord. Jeg lager filmen og da lever den sitt eget liv. Om det er noe oppstyr i etterkant betyr ikke noe for meg.

NFK: Det har vært en del kritikk omkring dine dokumentarfilmer. Det er noen som mener du tar for mange friheter i dine historiefortellinger.

Howard Byrackk: Ja vel, det er nok en legitim bekymring for noen. Personlig er jeg mer interessert i å fortelle fascinerende historier og å skape enestående bilder. Det er like mye sannhet i dokumentarfilmer som i en tryllekunstners show, med bøyde skjeer og damer delt i to, men ingen anklager tryllekunstneren av å være uærlig fordi vi er for opptatte av å bli underholdt. Jeg vil lage dokumentarfilmer som underholder.

NFK: Et stridig aspekt ved din nyeste film ’The Goblin Man of Norway’ er hvordan du bruker ”iscenesatt virkelighet”. Noen hevder at det gir en uriktig fremstilling av hva som faktisk skjedde.

Howard Byrackk: Dette er et enkelt hjelpemiddel for å uttrykke en følelse av mystikk og beundring som de som var involvert må ha følt. Det er som leken der alle skal hviske en hemmelighet til hverandre, og når man har kommet til sistemann rundt bordet er det fullstendig forandret. Jeg var ikke med på oppdagelsen. De som var der forteller sine historier fra deres subjektive synsvinkler. Når noen snakker om en slåsskamp de var involvert i er motstanderen gjerne et hode lengre enn han faktisk var. Det er kunsten å fortelle historier. Vi pynter på historien for publikum. Jeg gir bare en tredjeparts fortelling av hva som faktisk skjedde. Ta for eksempel scenen fra ishockeybanen. Var det hockeyspillere på banen hvor isblokken var oppbevart? Antageligvis ikke. Dette var bare et triks jeg brukte for å formidle følelsen av tidspress…at denne isen var hastet inn i denne ishallen og satt opp så fort at spillernes kamp bokstavligtalt ble avbrutt. Vi filmet til og med ikke i samme området. Den ishockeybanen der vi filmet var antageligvis tre ganger så stor, akkurat som den overdrevne slåsskamp motstanderen.

NFK: En annen dine filmer, ’The Lost are Now Found’, virker også som en blanding av oppdiktning og virkelighet. Hva var reaksjonene til de familiene som var fremstilt i filmen?

Howard Byrackk: Den filmen handlet mindre om de individuelle familiene, og mer om innvirkningen teknologi har hatt på de som kjemper mot visse sykdommer. Hovedsakelig fulgte vi en kvinne som var blind og døv, men historien er mye mer enn det. Den handler om teknologi.

NFK: Et tema som går igjen i det meste av ditt arbeid.

Howard Byrackk: Ja absolutt.

NFK: I ’Goblin Man’, har et av dine intervjuobjekter (Mark Hoyt) faktisk tatt til motmæle mot filmen. Har du vært i kontakt med han siden?

Howard Byrackk: Ikke egentlig. Den første gangen han så filmen var på en spesialvisning. Der tok han opp noe av sine meninger om meg og det endelige produktet. Han følte seg nok brukt eller forvridd. Til syvende og sist handler ikke filmen om ham. Det er helt greit om han ikke liker filmen. Jeg synes fortsatt han gjorde det kjempe bra i den.